It’s never lupus

29 gonger sa Dr. Gregory House akkurat det i løpet av serien House.  Av og til vart It’s never lupus erstatta med It’s not lupus! Uansett var det aldri lupus. Bortsett frå den eine gongen det faktisk var det. Men det er ikkje det eg snakkar om no.

Det er ikkje lupus denne gongen heller, likevel er det ikkje heilt fritt for autoimmun sjukdom. Og litt meir om It’s never lupus lenger nede – hopp dit viss du vil rett på spøtet dette eigentleg handlar om.

Mange har fått med seg at eg står utafor arbeidslivet for tida. Nesten ingen veit kvifor eg står utafor. Eg har ikkje halde det hemmeleg, eg har berre ikkje fortalt det. Fordi eg er flau? Fordi det er tabu? Fordi eg er i min beste alder (er trass alt 29+) og då skal eg jobba og bidra til velferdssamfunnet? Fordi at sidan eg er i min beste alder, så skal eg ikkje sløva rundt og ikkje gjera noko som helst? I alle fall ikkje vera skikkeleg besteven med sofa og seng?

Fordi eg er usynleg sjuk!

Eg vart sjuk med ulcerøs kolitt for nokre år sidan. Som dei fleste andre med liknande diagnose, så har eg nok nok vore sjuk i fleire år før diagnosetidspunktet. Ulcerøs kolitt er ein autoimmun sjukdom, han er kronisk men kan veksla i intensitet mellom skikkeleg sjuk og tilsynelatande frisk. 

Ulcerøs kolitt er ein betennelsesjukdom som rammar tjukktarmen og gjev kroniske sår i slimhinnene. 

Årsaka til ulcerøs kolitt er ukjent men det er ein genetisk faktor i kombinasjon med miljøfaktor(ar).  Den rådande teorien er at kroppen sitt immunforsvar reagerer på eit ukjent virus/bakterie og utviklar antistoff som så ved ein feil angrip slimhinnene i tarmen og dannar sår. Dermed oppstår ein autoimmun sjukdom og kronisk betennelse.

Då eg fekk diagnosen var eg glad for at det ikkje var cøliaki. Eg var så absolutt ikkje klar for å bytta ut godt brød og pain au chocolate med kjipe alternativ. Cøliakarar kan sei kva det vil – ingenting kan fullt ut erstatta eit godt brød eller kaffigodt. Eg er framleis ikkje klar for å bytta ut gluten med glutenfritt. Kjem aldri til å bli det!

Men eg hadde kanskje ikkje vore så kjepphøg viss eg hadde visst korleis det var å leva med ulcerøs kolitt. Ein ting er å alltid vita kor det er eit toalett. Og ikkje minst vita kva type dopapir som er best. Når ein går på do eit tosifra antal gonger i døgeret, så er det kun det mjukaste som tel. Og no må eg be om orsak til alle som samlar inn pengar til klassetur, korpstur, fotballtur eller andre dugnadar. Eg kjem aldri til å kjøpa dopapir i sekk. Aldri! Lenge før eg fekk diagnosen vart eg merkeleg fascinert av Bristol Stool Chart. Fin måte å klassifisera avføring på og ikkje minst enkelt å berre sei til legen at “… det er ein 6ar på BSC”.  Og det er slik det er. Kronisk 6 og 7 på skalaen. Men ikkje berre det – legg på litt puss og blod frå betennelsesåra og så er du der. 

Skikkeleg triveleg med andre ord.

Men hadde det no berre vore litt fleire enn gjennomsnittleg turar på do i løpet av døgeret. Det er keisamt å sitja så mykje på do, men etter kvart har eg vorte ganske glad i badet vårt. Veit kor alle skeivhetene i fugene mellom flisene er. Veit kor langt vekk det ekstra dopapiret kan stå og eg likevel får tak i det. Veit kor mange fliser det er langs dørkarmen opp til taket.

Akkurat som ved andre autoimmune sjukdommar, for ikkje å gløyma dei som har eller har hatt kreft, får ein god del av oss med kronisk tarmsjukdom (ulcerøs kolitt og Morbus Chron) fatigue i tillegg til betennelsen. I ein oppsummeringsartikkel av Grimstad & Norheim (2016) så har opp til 77% av pasientar med kronisk tarmsjukdom, fatigue. Og fatigue er ikkje bare å vera litt sliten fordi ein har hatt for mykje å gjera dei siste vekene eller fordi ein har trent litt for mykje! Det er ein trøtthet som er overveldande, kan gjera fysisk vondt og som ein ikkje blir betre når ein kviler og slappar av. Eg har kronisk mjølkesyre i leggene heilt uavhengig av trening og skulle gjerne bytta ut dette med skikkeleg treningsverk som trass alt er vekke etter ein dag eller to. Trøtthet er ein ting. Enno verre er dei kognitive problema. Problem med hukommelsen, ikkje klara å finna ord eller bruka heilt feil ord i ein samtale. Innimellom blir det veldig rare samtalar her i heimen… Konsentrasjonsproblem. Sensitiv for lyd og lys så ein tur på REMA 1000 er grusomt for dei har dei verste taklysa eg veit om. 

Eg har med andre ord dagar kor kropp og hovud fungerer heilt fint. Og andre dagar kor kropp og hovud er i limbo – eg går rundt som ein levande zombie. Dei dagane orkar eg ikkje spøta eller sjå på netflix – begge deler krev alt for mykje av hjernekapasiteten min. Det er dagar kor alt av energi går med til å klara seg gjennom dagen. Eta, lufta Nanna, hjelpa til med lekser.

 

Forfattaren og sofaen! Ei stilstudie av skribenten som korkje orkar spøta eller sjå på netflix.

Å leva med fatigue er komplekst og det finst ingen pille som fiksar det. Eg har hatt fjellturar kor eg har sove i lyngen etter 1,5 km (etter å ha grine litt fordi eg var så utsliten). Eller eg har ikkje orka å gå lenger enn inn til badevatnet på hytta. Men eg har og gått lange turar på fjellet til fots eller på ski og elska det. Men då har konsekvensen vore at eg har brukt opp all energien for dei neste dagane og ikkje er i stand til å gjera det eg har lyst til.  

For å klara å leva med fatigue, og ikkje berre overleva, så er det viktig å gjera ting som gjev ein energi og gode opplevingar samstundes som ein bør redusera på aktivitetar som stjel meir energi enn det tilfører. Fatigue har heldigvis blitt anerkjent som eit reelt problem av spesialisthelsetenesta sjølv om fleire fastlegar framleis trur det er det same som depresjon. Å leva med kronisk sjukdom og fatigue er ikkje det same som depresjon. Men å leva med ein kropp som ikkje fungerer optimalt kan gjera det lettare å få ein depresjon. Fysisk trening er viktig for alle, kanskje spesielt for oss med fatigue. Det aller viktigaste for oss når det gjeld trening er å avgrensa det. Ikkje berre køyra på når det kjennest ut som om kroppen klarer det. Restitusjon tek lengre tid enn normalt når kroppen bruker mykje energi på den kroniske betennelsen. Det som er vanskeleg er å balansera aktiviteten slik at kroppen får den positive verknaden utan at ein nyttar så mykje energi at ein går i minus og treng enno lengre tid før det er eit energioverskot. 

Eg har byrja symja to dagar i veka. Ikkje berre kos og hygge i bassenget men med ein ekta trenar – ein streng (og dyktig) russar. Å kjenna at kroppen fungerar som han skal. Å bruka musklar, bli støl, bli sterkare, få betre kondisjon. Ikkje vera fullt restituert frå tysdag til torsdag og ny trening. Vera meir eller mindre i limbo frå torsdag og ut helgja. Då er kroppen klar til nye symjetak på tysdagen og det heile går på repetisjon kvar veke. Til trass for at symjinga slit meg heilt ut, så gjev ho meg så mykje at eg ikkje vil slutta.

Og sumaren 2020 skal eg symja Skriutjenn Rundt. 

 

Hermines kvardagssokkar

Og her kjem eg endeleg til poenget med kombinasjonen It’s never lupus og spøting. I september var husbonden på arbeidsreise til Barcelona. Og obligatorisk på alle (nesten) arbeidsreiser er å kjøpa garn til meg. Han vart sent til butikken Lalanalú for å kjøpa med seg handfarga sokkegarn. Og han leverte. Som vanleg. Heim kom sokkegarn i fine spraglefargar. Eg er ein frysepinn og har innsett at eg bør gå med ullsokkar heile tida. Og då vil eg at sokkane skal vera fine.

das Mondschaft er ein tysk garnfargar som namngjev alle garnfargane etter tv-seriar og filmar. Eg har altså spøta sokkar i garnet Pegasus og fargen er <trommevirvel> It’s never lupus.

 

Ein haug med sokkegarn kjøpt i Barcelona
das Mondschaft sokkegarn Pegsus i fargen It's never lupus

Eg fann gratisoppskrifta Hermines kvardagssokkar av Erica Lueder. Enkel oppskrift og sokkane vart fine 🙂 Ikkje minst sat eg ny rekord på sokkespøting sidan eg berre brukte 10 dagar på eit par. Men spøta litt på mamma si kofte innimellom sokkane så totalbruken var litt mindre. Men 10 dagar – stolt av den. Eg spøter heller ein genser til meg sjølv med tynt garn og tynne pinnar før eg spøter sokkar.  Men no har eg mykje fint garn som krev fine sokkar.

Som sagt er eg veldig fornøyd med sokkane. Enkelt strukturmønster på dei og det hadde faktisk blitt enno finare viss eg hadde hatt einsfarga garn og ikkje spraglegarn.

Hermines kvardagssokkar

Hermines Kvardagssokkar

Eg gjorde ingen endringar på sokkane. Eg spøta dei litt kortare i skaftet enn oppskrifta tilsa og no er dei perfekte til innesokkar på hausten og vinteren. Oppskrifta er gratis og kan finnast her på Ravelry eller på bloggen til designaren.